av ivar | mar 23, 2022
Vil benkene fylles opp igjen – det er en bekymring mange deler.
«Vi har merket det økonomisk.» Dette er utsagnet flest slutter seg til når NATF utfordret medlemsgruppene og spurte hvordan koronaen hadde påvirket dem. 25 medlemsgrupper valgte å svare; 15 av dem var helt eller delvis enig i utsagnet mens bare fire var uenig.
Likevel merker sekretariatet i NATF optimisme og økende aktivitet i gruppene.
PUBLIKUMSUSIKKERHET
I tillegg til at økonomien har blitt påvirket er det usikkerhet om publikum vil komme tilbake. «Vi frykter at publikum vil svikte oss» er et utsagn 15 av 25 sier seg helt eller delvis enig i.
Dette stemmer også med hva nøkkelpersoner i medlemsgruppene har sagt i intervjuer med medlem.natf.no denne våren. Leder av Teaterkråkene i Moss, Ole Jacob Linberg, sa det slik: -Voksengenerasjonen har nok lagt seg til nye vaner de siste årene; det er greit med middag med gode venner hjemme – og Nettflix er en hard konkurrent om oppmerksomheten.
NYE MEDLEMMER – «GAMLE» ILDSJELER
I tillegg til spørsmålene om hvordan koronatida har slått ut på økonomi og publikum, stilte vi også spørsmål om hvordan gruppene synes det gikk med rekruttering av nye medlemmer og om de hadde mistet ildsjeler.
«Det blir vanskeligere å rekruttere nye medlemmer» er et utsagn som en tredel stiller seg nøytral til, litt over en tredel er enig og litt under en tredel uenig. Dette er et område hvor gruppene aktivt kan møte utfordringene. Niels Petter Solberg, inspirator og pådriver i Boals Forumteater for Ungdom og Brosteinsteateret i Haugesund sa i et intervju tidligere i vår: -Koronatiden har vært en utfordring, men vi har aldri gitt opp. Vi fant gode løsninger som holdt arbeidsmoralen oppe. Det var mange som følte de trengte aktivitet og samhold. Det var få som falt av lasset. Rekruttering av noen nye medlemmer fikk vi også.
Påstanden «Vi har mistet ildsjeler» sa om lag halvparten seg enig i, mens omtrent like mange var uenige i påstanden.
av ivar | mar 21, 2022
Kulturhjerte – en av gruppene som entret scenen i 2021.
I Norsk Amatørteaterforbund betyr tall en del. Tellinger og rapporteringer gir styre og sekretariat indikasjoner på aktiviteten i medlemsgruppene. Og det er medlemsgruppene NATF er til for og har dialog med. Vi gir råd og tips, er vegen inn til teaterfaglige kurs, økonomiske ordninger og andre medlemsfordeler.
Nå har styret akkurat vedtatt Årsmeldingen for 2021 og dermed oppsummert korona-fjoråret. Her står blant annet år lese at aktiviteten i medlemsgruppene har vært svært preget av nedstengninger og smittevernrestriksjoner som følge av koronapandemien. I tillegg til nedstengninger har det vært mange avlysninger, utsettelser, nedskaleringer og begrenset aktivitet.
OVERSIKT OVER SIN EGEN HISTORIE
NATFs nettbaserte medlemsregister og arkivet over gruppenes egne produksjoner gir en viss oversikt over aktiviteten rundt om. Flere grupper har lagt inn sine produksjoner i arkivet, og noen grupper har nå oversikt helt tilbake til 1970.
Sekretariatet har en årlig ringerunde til gruppene på slutten av året, og har fått positive tilbakemeldinger på at rapportering av aktivitet har blitt enklere. Gruppene ser stor verdi av å kunne ha et slikt arkiv tilgjengelig. Dette spesielt med tanke på at kontaktpersoner og styremedlemmer i teatergruppene ofte skifter fra år til år.
TALLENES TALE
Ved årets avslutning hadde NATF 106 medlemsgrupper med 3471 medlemmer fordelt på 10 av landets 11 fylker.
De 106 medlemsgruppene rapporterte inn at det i 2020 ble spilt 214 forestillinger med til sammen 1514 deltakere og et publikumstall på 27 263.
De eksakte produksjons, deltaker og publikumstallene for 2021 er ikke klare ennå, men da årsrapporten var det rapportert inn noen foreløpige tall: 191 forestillinger med til sammen 1903 deltakere og et publikumstall på 27 974. Erfaringsmessig vil de eksakte tallene for inneværende år komme inn i løpet av det påfølgende året, men det er helt klart at vi vil se at det har vært en kolossal nedgang i aktiviteten også i 2021 i forhold til et «normalår», på grunn av pandemien og de restriksjonene som ble pålagt det frivillige kulturlivet også store deler av 2021.
SKUESPILLERI – IKKE BARE PÅ SCENA
Det er sendt ut ulike tilbud om statistroller, filmroller, dubbing av filmer og andre oppdrag til medlemsgruppene, og tilbakemelding fra oppdragsgivere sier oss at NATF medlemmer ofte melder seg til slike roller, enten det være seg betalte eller frivillige oppdrag. Dette setter både medlemmene våre og oppdragsgiverne pris på. NATF er glade for å kunne formidle oppdrag mellom amatører og profesjonelle innen scenekunst, heter det i Årsmeldingen for 2021,
av ivar | mar 16, 2022
Vi har tidligere skrevet at amatørteaterfeltet som NATF representerer «restarter» denne våren med svært mange forestillinger. Nå ser det også ut til at mange har benyttet koronaperioden til å lage planer for å oppgradere lokaler og/eller utstyr.
Ordningen «Kulturrom» bidrar økonomisk til øvingslokaler og gode tekniske vilkår, og ved deres søknadsfrist 1. mars var det kommet inn 371 søknader fra alle landets fylker. Det betyr at søknadsbunken hadde vokst med over 30%, sammenlignet med fjoråret. Det ble for øvrig søkt om 103 millioner kroner.
Norsk Amatørteaterforbund reklamerer gjerne for ordningen. NATFs medlemsgruppe Bømlo Teater fikk i fjor støtte til sanganlegg og keyboard på kr. 33.000. -Det var ikke vanskelig å søke på denne ordningen, sa daglig leder Øystein Kausrud på Bømlo den gangen.
Nå skal et fordelingsutvalg gå igjennom de 371 søknadene og fatte vedtak. Fordelingsutvalget er oppnevnt av styret og gjør vedtak på grunnlag av administrasjonens innstilling. Svar på søknadene forventes å sendes ut innen midten av juni 2022, og søknadsfrist for neste runde er 1. september.
-Den store pågangen til årets første søknadsfrist viser tydelig at landets kulturrom satser på en fremtid fylt av musikk, dans og teater. Vi blir optimistiske av å se at så mange søker tilskudd fra ordningen, men tallenes tale er klar; Det trengs mer midler til fordeling dersom det behovet vi nå ser skal kunne møtes, sier Karen Sofie Sørensen, daglig leder i Kulturrom på deres nettside.
Mer om ordningen, og hvordan du kan søke, her finner du her: www.kulturrom.no
av ivar | mar 16, 2022
Fra den danske serien «Gisseltakingen». Foto: Christian Geisnæs
Lise Risom Olsen er spion i den danske serien «Gisseltakingen». Tøffere går det ikke an å bli! Og det startet i Elverum Barnemusikkteater!
Lise har en allsidig historie, og kan skilte med roller på tysk (blant annet TV-søndagskrimmen «Tatort»), engelsk («The Innocents» på Netflix) og dansk («Gisseltakeren»). Mer om alt dette siden, for det begynte med Elverum Barnemusikkteater – eller, som Lise sier: EBMT.
DANSENDE TOMAT OG BLØDENE NAUTILOIDEIOS
-EBMT var mitt første møte med teater i organisert form. Det ga meg smaken på å skape magi sammen. Vi barna spilte; foreldrene var med og hjalp til der de best kunne; med kostymer og kulisser, i bandet, noen med sminkeferdigheter, lys, lage program, og andre med lunsj på lange prøvedager før premierene, sier hun.
Hun begynte i EBMT i tiårs-alderen, og husker fortsatt noen episoder derfra:
-Jeg husker spesielt godt at jeg spilte tomat i en forestilling basert på Inger Hagerups dikt, og jeg skulle danse tango med han som spilte løk. Det var veldig vanskelig, rett og slett fordi vi begge hadde svære skumgummikostymer. Armene ble for korte og tett dansing utrolig vanskelig.
Jeg hadde også min første opplevelse av at en skuespiller spiller videre uansett hva. Det var en annen forestilling, «GAIA». Jeg lå på et rullebrett som Nautiloideos og holdt akkurat på å utvikle meg til krokodille, i rollen altså… Så skled jeg av rullebrettet og fikk brettet rett opp i nesa. Rett etter hadde jeg en solosang, og jeg tappert sang med blod og snørr og tårer og grønn sminke som rant nedover. Dette ansvaret for publikum – «the show must go on» – det kjenner jeg fortsatt veldig sterkt.
-Så når fant du ut at det var skuespiller du ville bli?
-Jeg tror det var mellom de tangoen og den grønne blodige snørrete sangen -som nevnt over – ett sted …
TEATER – KOLLEKTIV KUNSTFORM
-Ga årene i EBMT deg noen «arv»?
-Jeg tror det viktigste jeg lærte var at å skape teater – og også film som jeg i tillegg jobber med nå, er teamwork. Teater er noe som mange skaper sammen, og hvert bidrag er verdifullt, det er en kunstform jeg elsker fordi den er kollektiv og ikke et sololøp. Det at man står opp for hverandre, og hjelper til der det trengs for felleskapet og det felles resultatet. Og selvfølgelig har det gitt meg kjærligheten for å stå på scenen, å ha en teaterfamilie. Det har jo blitt min karriere og liv.
-Hva motiverer deg som skuespiller, da?
-Det som alltid har motivert meg som publikummer å bli berørt. Som skuespiller er det motiverende når jeg selv berører publikum på en eller annen måte. Det er det jo ikke alltid man vet, men av og til føler man det på scenen, og av og til får man høre det i etterkant.
FRA TATORT TIL SCHAUBÛHNE TIL NETFLIX TIL DANMARK – OG TILBAKE
-Her må vi hoppe forbi både dansende tomat og blødende bløtdyr, for hva skjedde etterpå?
-Jeg bodde flere år i Bergen hvor jeg hadde mitt eget teaterkompani, NONcompany. Etter videreutdanning i USA og i Berlin kjent jeg mer og mer på trangen til å reise ut. I 2012-13 gjorde jeg det, reiste til Berlin og lærte meg parallelt tysk, tok skuespillerklasser og gjorde alt jeg kunne komme på for å skaffe meg et nettverk her nede.
-I 2014 – fikk jeg så en hovedrolle i en episode av en de mest sette krimseriene her, «Tatort», forteller Lise. (red.anm: «Tatort» på norsk: «Åsted» ble sendt første gang i 1970 og er en av Tysklands mest populære TV-serier noensinne.)
-Akkurat den episoden ble veldig populær, og det førte til at jeg kom litt inn på markedet her nede, og ikke minst fikk muligheten til å gjøre en audition på Schaubühne (teater) her i Berlin. Det var en ganske absurd følelse for en som nettopp hadde lært språket å skulle inn på audition på et så renommert teater. Det gikk veldig bra, kanskje fordi jeg følte at det var så absurd, at jeg glemte litt å være nervøs, så jeg fikk jobb. Jeg var ved det teateret fast i ensemblet i ett par år før jeg igjen begynte å jobbe mer for film og tv igjen. Jeg spilte i en britisk serie for Netflix, «The Innocents». Og så fikk jeg noen oppdrag i Danmark, og fikk endelig spilt agent (!) i en serie der. Sogar russisk. Serien heter «Gissletakningen», og det var andre sesong. Jeg hadde tre måneder på meg til å lære språket nok til å si replikkene på en måte så jeg kunne tro på det selv. Det var en heftig utfordring.
-Jeg fortsatte også som gjest ved Schaubühne frem til pandemien. Her var det mye strengere restriksjoner og over mye lengre tid enn hjemme, så de fleste løsarbeidere i kulturlivet her led ganske hardt under den. Men jeg klarte meg heldigvis bra, og hadde et godt år i fjor med både en internasjonal serie, en tysk film for Netflix («Privilegiet»), en jobb for tysk tv og et teaterprosjekt som foreløpig kun er filmet – dette var under lockdown. Forhåpentligvis kan vi gå videre med sceneversjonen snart. For teater er det aller mest givende for meg.
TEATER I DEN OFFENTLIGE SAMTALEN
-Du har jobbet med teater/film/TV i flere land – er det forskjeller?
-Jeg føler kanskje at Norge er litt dårlige på å sette søkelyset på kultur og kunst på alle plan. Det får mindre og mindre plass og oppmerksomhet i media og den offentlige debatten, selv om det er noe av det viktigste vi har. Jeg tror det er viktig å snakke om, å skrive om, og også å støtte og vise interesse ved å lese om og «klikke» på i nettaviser og magasiner, og ta det med i samtalen. Da tenker jeg også på innhold; hva spiller man? Hva handler det om? Hva slags paralleller finner vi til verden rundt oss? Snakk om kunsten i det. Desto mer man snakker om og deler og leser om, desto mer viser man viktigheten av det. Men det aller viktigste er selvfølgelig å være med!
Det er litt skummelt når alt bare dreier seg om det som får mest klikk online. Alle som jobber med kunst og kultur – uansett nivå – er med på å balansere denne overfladiske kjappe internettkulturen som jeg tror kan være direkte skadelig for oss psykisk sett. Vi har blitt så fokusert på tekniske dippedutter at vi mister kontakten med hverandre. Og vi er sosiale dyr! Vi trenger kontakt med hverandre. Derfor er frivilligheten kanskje enda viktigere enn tidligere. Det å faktisk fysisk gjøre noe sammen er uerstattelig.
FRIVILLIGHET – I FRED OG KRIG
-Så skal vi i 2022 markere «frivillighetens år» i Norge. Ditt forhold til frivilligheten?
-Jeg synes nettopp det vi ser nå, i tider hvor det ikke ser så bra ut – med krig og klimakriser – at det er frivillige som står opp og tar virkelige tak, der politikerne må diskutere og være diplomatiske og legge alle mulige taktikker og strategier. De frivillige åpner døra, her i Berlin inviterer de flyktninger hjem selv om de bor i leiligheter med begrenset plass. De frivillige stiller opp med transport og mat på grensene. Frivillige donerer penger og organiserer transporter med medisiner og mat og klær. Her i Berlin er det også stor aksjonisme- og demonstrasjonskultur. Det finnes masse små initiativer over alt, for eksempel at nabolag organiserer seg gjennom egne nabolagsapper for å lage en gruppe, men også for å hjelpe hjemløse eller flyktninger, eller gjøre nabolaget bedre med å plante blomster og rydde søppel og lage lekeplasser osv.
Frivillighet finnes på mange måter og i så mange lag, men jeg tror alle de som har vært med på frivillighet på den ene eller andre måten kjenner på denne samme verdien av at så mye er mulig når man går sammen om noe. Og det er mye gøyere, lettere og mer givende enn gjøre ting alene!
Mitt forhold til frivillighet kan nok henge sammen med at i familien har vi tradisjon for frivillighet; begge mine foreldre er for eksempel aktive i Røde Kors. Men det kan også komme av mine egne erfaringer med frivillighet. Jeg har sett hva slags fantastiske og magiske ting man kan få til sammen.
Så det har jeg en klokketro på, som all verdens negative fortellinger og nyheter om egoisme og handling kun for egen vinning aldri kan utslette. Jeg tenker mye på frivillighet og hva man kan få til i felleskap på alle mulige plan. Og jeg tror vi kommer til å være helt avhengige av hverandre for å klare å håndtere de globale utfordringene vi har i vår tid, slutter Lise Risom Olsen.
av ivar | mar 14, 2022
Teaterkråkene Linus Hegbo-Stabell, Aila Grieg og Bo Lindquist-Ellingsen hadde æren av å ta i mot den flotte gaven. (Fra Teaterkråkenes Facebookside)
Finansiering av amatørteater er nesten alltid en utfordring. Teaterkråkene i Moss fikk rett før jul 100.000 av Gjensidigstiftelsen. Leder av Teaterkråkene, Ole Jacob Linberg, gir gjerne god råd til andre som vil forsøke å få noe ut av stiftelser.
-Vi ser på det å skaffe penger som en del av dugnadsarbeidet, sier Ole Jacob. -For vi bruker litt tid på å søke, og det ender ikke alltid med penger – men mitt råd er: Trenger dere penger: søk! Det sier de i stiftelsene selv også; «Det er bare å søke». For hvis de ikke får en søknad vet de jo heller ikke at det er et behov!
Det er også hyggelig for den aktive foreldregjengen når vi lykkes og får økonomisk støtte. Det gjør også at vi føler oss sett av storsamfunnet og bidrar med noe positivt. Det gir et ekstra gir!
Ole Jacob nevner stiftelsene Gjensidigstiftelsen, Sparebank 1-stiftelsen og Sparebankstiftelsen DNB. De gir ut relativt store beløp og har litt forskjellige retningslinjer og søknadsprosedyrer. Det finnes også andre stiftelser å søke om støtte fra.
-Bør en søke om noe konkret?
-Noen ganger vil sikkert retningslinjene til stiftelsen si noe om dette – og det går også an å kontakte dem og spørre. Vi har søkt om midler tidligere, da til noe så konkret som mygger og mikrofoner – og fikk penger. Så har vi også søkt uten å få nå fram, men nå fikk til altså støtte til selve produksjonen, sier Ole Jacob.
Teaterkråkene er foreldredrevet, og har skapt teatermagi og fått frem unge, nye sang-dans-og teatertalenter i Moss gjennom mer enn 25 år. De har et bevisst forhold til det å bruke profesjonelle, og dermed sette opp forholdsvis kostbare oppsetninger.
-Vi vil gjerne at de unge skal føle at det er «profesjonelle» produksjon, og bruker profesjonelle instruktører, profesjonelle til å instruere i sang og dans og profesjonelle folk på lyd og lys.
-Nå er koronarestriksjonene borte – så da kommer pengene vel med?
-På en måte må vi jo restarte alt, selv om vi har hatt godt besøk på en forestilling i fjor. Ikke minst skal vi restarte publikum. Vi erfarte da at det var vanskelig å fylle alle plasser. Det var fortsatt snakk om smittefare, og voksengenerasjonen har nok lagt seg til nye vaner de siste årene; det er greit med middag med gode venner hjemme og Nettflix er en hard konkurrent om oppmerksomheten.
-Så hva gjør dere?
-Vi må bare kline til! Vår oppgave er å prøve. Samfunnet må jo ha kultur!
av ivar | mar 10, 2022
Randi Svenbalrud i FABU har ventet og ventet – nå tar hen øyeblikkelig rollen som Kjell i «Olsenbanden jr. på cirkus».
Teppefall 7. april 2019. Randi tok imot applausen. Siste forestilling av «Skjønnheten og udyret» var spilt på Skogglimt på Grindvoll (på Hadeland). En suksess med 1000 billetter solgt allerede før premieren. Lokalavisen Hadeland roste det flotte teatermiljøet i bygda, og Fagertun Barne- og ungdomsteater fulgte opp på sin Facebookside med å minne om at det var «et helt år til neste gang».
Slik skulle det ikke bli.
Lite visste Randi Svenbalrud denne aprilkvelden i 2019 at det skulle bli 1084 dager til teppet igjen skulle gå opp for gjengen i FABU. Men nå skjer det: «Olsenbanden junior på Cirkus» inntar Skogglimt 26. mars – og året er blitt 2022!
VENNER FRISTET OG SCENESKREKK UTFORDRET
-Jeg starta med teater fordi mange av vennene mine gikk der, og jeg syns det virka veldig gøy. I tillegg hadde jeg litt sceneskrekk og ville utfordre den, forteller Randi, som også driver med musikk, er politisk engasjert og driver med kampsport. Men nå: amatørteater:
-Dette blir vel sjette året jeg er med, men det blir bare den fjerde ordentlige forestillingen jeg er med på. Nå har vi gått glipp av noen flere oppsetninger på grunn av koronaen. Vi var bare to uker unna en premiere i 2020, men det ble avlyst da smitteverntiltakene ble endret.
-Så hvordan har disse snart tre årene gått?
-Vi har jo holdt på, da, en del av oss. Og jeg synes det er flott å møte andre med samme interesser. Jeg liker å øve både replikker og på hvor og hvordan vi skal være på scenen. Men må innrømme at det har føltes litt bortkastet når vi ikke få spille. Hensikten med det vi gjør er jo også å få vist seg fram og få respons fra publikum, svarer hen.
STADIGE ENDRINGER – MEN LOJALITETEN VAR STERKEST
I stedet for den årlige oppsetningen på Skogglimt har det blitt dager med usikkerhet, øvelser, avlysninger og nye møter å øve på og nye måter å møtes på før amatørteateret igjen er på sporet.
-De andre medlemmene i FABU, da – hvordan har det gått med dem?
-En del har sluttet, og det kan jeg i og for seg forstå. Jeg har et inntrykk av at alle usikkerheten har ført til mangel på motivasjon og at teateret da blir valgt bort. Men samtidig har det kommet til nye folk – flott! sier Randi.
Dette merkes også på årets oppsetning, legger hen til. -Flesteparten av de som spiller i «Olsenbanden junior på Cirkus» har ikke stått på ei scene foran publikum før.
-Vurderte du å slutte?
-Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg føler at jeg hører hjemme i FABU. Jeg tror jeg rett og slett føler lojalitet til gruppa som har gitt meg små mye. Det har vært viktig for meg.
-Du blir vel nå, i en alder 17, reneste veteranen. Er du klar for Olsenbanden junior?
-Jeg gleder meg. Da jeg fikk høre hva vi skulle spille var det en rolle jeg ønsket meg; rollen som Kjell. Det var den jeg fikk og har gitt en morsom øvingstid. Kjell er en av de morsomste karakterene i stykket, og jeg kjenner meg ganske mye igjen i ham. Dessuten er han med på alle de morsomste sangene.
Jeg er klar!
FABU – KULTURBÆRER FOR UNGDOM
Så hører det også med til historien at det i år er 30 år siden Fagertun Barne- og ungdomsteater ble stiftet, og at denne medlemsgruppa i Norsk Amatørteaterforbund etter hvert har blitt den viktigste kulturbæreren for teater for ungdom på Hadeland.
av ivar | mar 8, 2022
(Fra Kragerø barneteaters nettside)
Torsdag 10. mars 2022 (NB – må ta med året også) er en stor dag i Kragerø; da går teppet opp for barneteaterets «Otto er et nesehorn».
-Vi falt raskt for «Otto er et nesehorn», og det var nok den fantasifulle og lekne fremtoning som appellerte så sterkt til oss. De siste årene har bydd på mye alvor og bekymring, sier Inger Lise Tangsrud-Martens, som sammen med Janne Gripsgård har instruksjonen. Hun fortsetter:
-Teateret styrke og diamant er jo å kunne drømme seg bort for en stund, og leke og late som. Og barns fantasi redder nok barnesinnet i mange situasjoner. Vi ville rett og slett leke og drømme med barna!
KAMPEN FOR NESEHORNET!
-Og dere har også engasjert dere for å bevare nesehornene?
-Nesehornene er en truet dyreart, og siden selve stjernen i stykket er et gult nesehorn, så var dette en anledning til å sette fokus på noe større enn selv og teater. Nemlig miljøvern og dyrevern. Dette er noe som barna er opptatt av. Og nesehornene er jo spesielt tøffe dyr!
Vi startet en dialog med WWF Norge og etter litt frem og tilbake landet vi på å opprette et egen VIPPS nummer som går rett til WWF. Slik unngår vi å være et mellomledd for midlene. Vi har gjort det så enkelt at vårt egen Nesehorn vil benytte pausa i stykket til å opplyse om nesehornenes situasjon og litt om hvor viktige de er for vår klode. VIPPS-nummeret vil da deles med publikum. Så venter vi i spenning på summen fra WWF, som vil kunngjøres på siste forestilling. Som takk får barna en liten overraskelses gave av WWF.
-Hvordan har dere stått i det i koronatida?
-Forestillingen «Den forsvunne nissedrakt» ble kun filmet, uten publikum, men ble i sin helhet lagt ut på vår facebook-side. Og vi har mistet noen barn gjennom pandemien, men nye har også kommet til.
Denne sesongen har vi øvd oss gjennom koronaen! Vi gjorde en trist erfaring i 2020 da de yngste barna måtte avlyse fremføringen dagen før premieren. Derfor valgte vi å slå sammen stor og liten gruppe denne sesongen, og satt en lenger øvingsperiode enn tidligere. Og håpet restriksjonene ville lette. Fremføringene nå i mars ser ut til å holde akkurat.
BARN TAR TIL SEG MYE OG NYE TING
-Spesielle utfordringer for deg som instruktør?
-Og være instruktører er selvsagt krevende, men også tilsvarende givende. Å følge barnas utvikling mot fremføring er et privilegium. Samtidig får vi vært mye med egne barn i sin fritidsaktivitet. Barneteateret er ikke en «dropp off» fritidsaktivitet, her er alle foreldrene aktivert til dedikerte oppgaver. Dette gjør hele oppsetningen til en samlende helhet, hvor alles innsats gir resultatet.
Instruktørene dro tidlig i sesongen på instruktørkurs, som var veldig nyttig. Her var det mye fokus på å ta seg tid til leker og samhold for bygge en trygg gruppe. Det er grunnmuren for utfoldelse på scenen. Å jobbe godt med manus er selvsagt også vesentlig, og en utfordring når man har 25 barn som skal lære sitt. Det er klart at det blir gjort noen vurderinger rundt erfaring og evne til å lære mye tekst i forkant av rolleutdelingen. Men vi erfarer gang etter gang at de erfarne barna tar seg godt av de nye.
At barna lærer seg historien til stykket godt hjelper dem å få formidlet det som er viktig å få frem, selv om det ikke alltid er ordrett.
-Så nå krysser dere fingrene?
– Denne sesongen er viktig for oss for å ta opp igjen Kragerø barneteaters sterke posisjon i byen. Vi har våget å håpe på fulle saler og gjenoppreisning av barneteateret, som er så viktig for kulturlivet i perlen av en kystby som Kragerø.
