Mari som synske Ingeborg på Isum i stykket «St. Peter på Maihaugen» i 1999.
Møt Mari Bjurgren, amatørteaterentusiast som aktør og som publikummer, som kursdeltager og meningsytrer. Ja, og så sitter hun i rullestol og er avhengig av assistenter hele døgnet, da:
Av Mari Bjurgren, Nøtterøy
Hvorfor gidder jeg å være så inni hampen nervøs? Jeg vet jo at jeg får vondt i magen rett før, men da vet jeg at ting er i rute. Jeg er nervøs nok til å prestere. Og det kjennes som rullestolen forsvinner under rompa mi.
Rullestolen er fin den, jeg er ikke flau over å vise den fram. Men det er godt å være synlig som noe annet enn «hun som sitter i rullestol». Dessuten: det er fint å vise fram at hun som sitter i rullestol ikke er flau over å vise fram at det er akkurat det hun gjør. Sitte i rullestol, altså. Men også si noe i en rolle, en annen rolle enn rullestolbrukeren.
Jeg har spilt i Shakespeares «As you like it», og der er det ingen rullestoler. Men vi brukte en bærestol, som ble lagd til Morten Jostads «St. Peter på Maihaugen», der jeg var den synske dattera på Isum, hun som gjennomskuer St. Peter. Jeg ble båret fra garderoben til Isum, til Bjørnstad og tilbake igjen av fire mann med træler i hendene. Forresten, uansett hvor jeg er og hva jeg gjør, så må jeg ha assistanse. De assistentene som liker det, er med ut på scenen. Alle må kunne kle på meg et kostyme eller sufflere, eller hjelpe meg å pugge manus, men det er frivillig å gå i rolle selv.
Jeg bruker det jeg lært av å spille barneteater, russerevy og amatørteater, både i jobben min som informasjonsmedarbeider, når jeg holder foredrag, hver gang jeg har tatt en muntlig eksamen, og hver gang jeg intervjuer en som søker jobb som assistent hos meg. Skal jeg presentere noe, uansett hva det er, er erfaring fra amatørteater 100 ganger bedre for meg enn PowerPoint! En idé jeg fikk til Teaterdagene i Lillehammer i høst, er med meg videre inn i et undervisningsopplegg om Brukerstyrt Personlig Assistanse, BPA.
Da vi flyttet fra Lillehammer til Nøtterøy, lurte vi på om det var noe amatørteater her nede. Joda, men da de hørte om rullestolen, var svaret: Ja, vi har jo en tilrettelagt gruppe i Tønsberg, men den er først og fremst for utviklingshemmede. Jeg har ingenting imot utviklingshemmede, men jeg ville ikke være den eneste i en gruppe som ikke var det. Gruppelederen sa det selv: – Du er veldig velkommen, men jeg tror du vil føle deg utafor.
Så, kjære amatørteaterfolk: Jeg er ikke imot tilrettelagte grupper, men amatørteater bør vel ha plass til alle. Jeg vet at jeg kan gjøre det meste, men ikke stå, ikke synge eller snakke i rytmisk kor. Det er ikke skrevet så mange roller for rullestolbrukere, men tenk om vi lot Nora fyke ut av dukkehjemmet i en rullestol! Ja, hvorfor ikke? Jeg vet at mange i rullestol kan kjenne seg igjen i det umyndiggjorte lerkefugl-bildet…
Amatørteater er et fristed for alle som elsker det. De fleste glemmer vel dagliglivets små fortredeligheter, enten man har et synlig avvik eller ikke. Om vi har en skrevet rolle, hopper inn i teatersportens krumspring, eller bedriver en annen form for drama, så gjør vi noe annet, eller er noe annet, enn den vi er til vanlig. Verden utenfor forsvinner. Er det ikke deilig? Og hvis man har et synlig avvik fra før, så er det ekstra deilig å være en annen. 4, 3, 2, 1 – kjør!