Tom Styve – opp gjennom årene (Foto: Ivar Ødegaard) og nå. (foto: Tom Styve selv)
Amatørteater kan være så mye; fra tidtrøyte til en viktig del av selve livsvegen. Historien om Tom Styve går så definitivt inn i siste kategori.
(Red. anm: Etter minimal aktivitet i halvannet år, skal vi nå sammen «restarte» amatørteateret i Norge. NATF vil vise hvor viktig denne delen av frivilligheten er. I sommer presenterer vi intervjuer og meninger om hva amatørteateret gir. For de fleste er det «bare» en hobby – mest til hygge og litt nytte. For andre langt mer.)
Tilbake til Tom, til unge Tom født i 1985. En av Lillehammers skilsmissebarn, men med en god barndom. Til han var 12. Da endret situasjonen i hjemmet seg, og det ble institusjon og senere fosterhjem på Tom.
HELGE JORDAL, TITANIC, WESENSTUND OG OLSENBANDEN
-Jeg oppdaget litt av teateret allerede på barneskolen, gjennom samlingsstunder og karneval; likte veldig godt å kle meg ut, forteller Tom. For det var mens han var på institusjonen det tok av. Minnene fra denne tida står sterkt og de er mange:
-En som jobbet der som ordnet en rolle til meg i vandrespillet «Sankt Peter på Maihaugen». Jeg spilte lensmannsdreng og fikk være med på å arrestere godeste Helge Jordal i 10 forestillinger, sier Tom om sin første rolle. Etterpå begynte han og en god venn å sette opp forestillinger på institusjonen. Kompisen skrev manus, også de spilte for dem som både jobbet der og bodde der. (Da var de også sikra publikum – de gikk jo på skift.)
-Og dere var «barn av deres tid» og inspirert av det gikk på kino og TV?
Kompisen min hadde sett «Titanic» på kino 13 ganger og var helt frelst. Dermed skrev han et nytt manus, som var så tjukt at det kunne vært brukt som slagvåpen. Jeg mener å huske vi prøvde å få til en oppsetning av manuset.
Og vi hadde lagde vår utgave «Wesenstund», talkshowet som var på 90-tallet med Rolv Wesenlund og Kari Stokke på piano. Jeg var Rolv og kompisen min var Kari Stokke, som om han ikke ante hvem Kari Stokke var. Vi hadde konkurranser og premierte med kaffekopper rett fra kjøkkenet.
Så var jeg Dynamitt Harry i vår versjon av «Olsenbanden». Kompisen var Egon. Vi hadde ikke tilgang på lyd, så brukte vi en tv og en VHS-spiller for å lydlegge forestillingene. Og vi satte også opp sykkelserien «Pacific Blue». Kompisen var helt hekta på den serien, pluss at han var litt forelska i hun som spilte i den. Så han tok rollen som han kjekkasen som var sammen med dama.
Jeg ble «han andre».
KOMPLISERTE TANKER, UVANLIG LIV, «MITT ANDRE HJEM»
-Da jeg havnet i fosterhjem, var det en stor omveltning for meg på alle plan. jeg hadde plutselig fått «nye» foreldre. Disse hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle bli glad i; men det ble jeg jo. Det ga meg dårlig samvittighet, for jeg hadde jo mine egne foreldre, og ingen skulle erstatte dem. Etter hvert skjønte jeg jo at fosterforeldre ikke hadde som mål å ta foreldrerollen, men hjelpe i vanskelig situasjon.
-Og igjen ble det å spille teater verktøyet du brukte?
-Jeg var også med i en ungdomsklubb er vi lagde egne forestillinger om tabubelagte temaer for ungdom. Jeg spilte blant annet min egen historie fra institusjonen. Forestillingene våre var så populære at det var hundre meter kø, og vi måtte sende folk hjem for at det ikke var plass.
-Men så ble det organisert amatørteater?
-På denne tida fikk jeg rollen som Birk i «Ronja Røverdatter» hos ungdomslaget «Henrik Wergelands minne». Jeg fortsatte å være med der, i andre stykker og ikke minst i revyer, som jeg elsket å gjøre, samtidig ble jeg også med i Lillehammer Amatørteater. Der fikk jeg lov til å spille «sønnen i «Pelikanen» av August Strindberg. Det ga utrolig mersmak, med tanke på alvoret i rollen og det mørke som lå i teksten, og skulle få det frem på en troverdig måte.
Jeg fikk også lov til å komme til «Det hemmelige teateret», som ligger avsides til i Bødalen i Gausdal. Det var en fantastisk periode i livet mitt, og bo der på en gammel gard med flere teaterscener en hel uke, hver sommer å kun jobbe med teater, å være sammen med fantastiske og dyktige mennesker.
Det ble mitt andre hjem.
-Amatørteateret endret deg, men hvordan?
-Å få bli med på «Ronja Røverdatter» som var på en måte starten på amatørteateret for meg. Det ga meg masse, det var hele samholdet som er i et amatørteater, det er alle folka, alle er dedikerte og elsker det de driver med.
Jeg vokste veldig på det som mennesket – det sa også fostermoren min – jeg ble rakere i ryggen, fikk en større selvtillit enn jeg hadde før, for i amatørteateret så er det mange mennesker man skal forholde seg til, være sosiale med, spille med, ha det skikkelig gøy sammen med, og det ga meg en så positiv energi, i en ellers så tøff og vond hverdag.
-Når trodde du at å spille teater kunne bli et yrke?
-Jeg bestemte meg ganske tidlig for at jeg ville bli skuespiller, jeg husker også fra da jeg var liten og så på «Fleksnes», «Olsenbanden» og «Mot i brøstet», at jeg fikk store øyne da jeg skjønte at dette faktisk var jobben deres. Det har sittet i meg siden, understreker Tom.
Dermed ble det Romerike Folkehøgskole interessen for skuespillerfaget og drømmen om at det er dette var Toms livsveg å slå ut i full blomst. Fem forsøk på å komme inn på teaterhøyskolen lykkes ikke, men skuespiller skulle han bli. Neste steg ble derfor tre år på NISS (Nordisk institutt for scene og studio) i Oslo. Etter dette mye frilansing; turne på «Kolon» teateret og forestillinger med Teater Grimsborken blant annet.
-Fortsatt var det ikke fast jobb og fast inntekt?
-Men de utlyste en audition på Teater Innlandet, for rollen som «Jeppe» i «Jeppe på Bjerget». Jeg stilte opp, gjorde audition og fikk rollen, og etter det så har det gått slag i slag, og det hender at jeg må klype meg i armen når jeg tenker på at jeg faktisk lever av å være skuespiller.
-Hvordan har det gått siden koronaen rammet?
-Jeg vært veldig heldig og har vært i jobb hele veien fordi Teater Innlandet ikke ble stengt og ingen ble permitterte, i motsetning til teatrene i Oslo. Men det har vært mye hjemmekontor og lite utøvende, i starten så spilte vi inn «Koronamonologene», alle hver for seg i sitt hjem, med hver sin telefon. Alle skuespillerne fikk utdelt hver sin monolog, som ble lagt ut på nettet. Men etter hvert fikk vi komme på jobb å ha prøver under strenge forhåndsregler, og vi fikk til og med reise rundt og spille forestilling.
Ellers har det vært litt tøft å være så innelukket, og ikke kunne treffe folk. Jeg fikk også korona to dager før juleaften, og jeg måtte sitte helt alene på juleaften, uten familien. Det var ikke noe ålreit, så da kjørte jeg en direktesending på facebook fra min juleaften, der jeg prøvde å lage ribbe (noe jeg aldri har gjort før) og hadde litt underholdning. Og det som var koselig var jo at folk stakk innom på facebook og kommenterte utover kvelden, så jeg var ikke helt alene allikevel, slutter Tom; mannen som vil underholde – uansett.