Amatørteateret ønsker oppmerksomhet – på alle nivåer; for å gjøre forestillinger kjent, for å være synlige og dermed sikre rekruttering og støtte fra næringsliv og myndigheter, og for også ha en stemme i den nasjonale, offentlige debatten. På medlem.natf.no har vi tidligere gjengitt en nettdiskusjon om lokalmedia svikter kulturlivet. Vi ba også om synspunkter fra gruppene, og fikk noen. De tyder på at media ikke blir oppfattet som «amatørteaterets venn».
Men kan det være slik at kulturlivet, og dermed også deler av amatørteateret – ikke har fulgt med i timen og faktisk svikter seg selv. som må ta mer ansvar for å skaffe seg oppmerksomhet?
Vi gjenga flere innlegg i denne debatten i forkortet form. (Hvordan blir det med lokal kulturdekning? – Norsk Amatørteaterforbund (medlem.natf.no)) Her gjengir vi nå hele innlegget til Erik Larsen, kulturaktør og kulturformidler i Elverum:
Har det noen gang vært noen selvfølge at journalister dukker opp på smått og stort kulturarrangementer? Nei, det er ikke min erfaring som kulturarrangør og delvis utøver siden 1970-tallet. Siden jeg også er journalist og jobber med informasjon og samfunnskontakt (Public Relations) mener jeg at jeg ser denne debatten fra begge sider.
Og for å ikke gjøre dette for langt. Her er noen hovedpunkter:
Kulturarrangører som ikke har en historie å fortelle som treffer et eller flere journalistiske kriterier, fikk ikke omtale før og får det i alle fall ikke nå som bemanningen i redaksjonene er kraftig redusert (mot hva de var på f eks 1980-tallet). Møter du pressen kun med opplysninger om hvem, hva, hvor og når så kan du (som en lokalavis-journalist nylig uttrykte det) heller sette inn en annonse.
Som kulturarrangør og utøver er det en tung jobb å ta ansvaret for all PR sjøl. Mange kan lære av Jan Eggum som dro på turne over hele landet (også da han hadde flyskrekk og reiste med buss og tog) i flere tiår. På alle konsertsteder dro han innom nærmeste redaksjon og snakket med en journalist. Han fikk et personlig kontaktnett og massevis av omtaler.
Å formidle kultur handler ikke bare om det som skjer fra scenen. I dag har det smaleste smale et potensiale fordi vi har sosiale medier der det også er rom for å dyrke særinteresser i f eks egne grupper. Uansett må kulturarrangører ta et betydelig ansvar for selv å skaffe sitt publikum (og det gjør mange, og klart at Teater Innlandet med mange ansatte har en lettere vei til folks sjeler enn ei revygruppe på bygda, men likevel kan ingen ta for gitt at andre gjør PR-jobben for seg).
Fordelen med at det er få på jobb i redaksjonene kan sies å være at det er lettere å få inn en godt bearbeidet pressemelding med et bra bilde. Ulempen er at ressursene til å gjøre denne typen PR-jobber er skjevt fordelt. Kanskje skulle kulturlivet i Innlandet hatt en pool av kommunikasjons- og markedsfolk som kunne bistå når det trengtes?
Mens redaksjonene har skrumpet inn bemanningen har antallet PR-folk økt i både offentlige og private virksomheter. Flere tar ansvaret for sin egen kommunikasjon, bra! Men ikke bare bra siden det også reiser spørsmål om makt og etikk. Hvem har penger til å leie inn eller ansatte kommunikasjonsfolk og det som formidles er klart styrt av ledere med strategiske mål og interesser?
Uten en fri og uavhengig presse har vi et alvorlig demokratisk problem. Pressen er truet, ikke bare av profitt-jag av eiere, men også av framveksten av sosiale medier. Om sosiale medier har gitt mer makt til de som allerede har makt eller om de har bidratt til å utjevne makten, er fortsatt spørsmål det forskes på. Ideen om at sosiale medier skulle gi stemmer til alle som hadde noe å si, har utvilsomt vært overoptimistisk.
Et kulturliv som omtales av kompetente journalister (som betyr at de både kan sitt eget fag og kultur) er bra både for leserne og kulturarrangørene/-utøverne. Kulturjournalistikk bør være både kritisk og søkende. Samfunnsansvaret bør ikke måles i spaltemillimeter (eller antall omtaler), men i om kulturjournalistikken har bidratt til opplysning og debatt.
Min konklusjon er at kulturlivet bør bli bedre på å sørge for at de får redaksjonell omtale (gjennom blant annet sin programmering), mens redaksjonene bør følge tett på utviklingen og særlig rammevilkårene for kulturlivet. Og trolig mangler begge parter kompetanse om hverandre…