Markus Wisth Edvardsen er trollmann med tangenter, strenger og litt til. (Foto: Ivar Ødegaard)
Er du blant dem som klapper fordi alle andre gjør det? Eller føler rett og slett at hjerteslagene dine ender i klappende hender? Det kan hende at du har fått litt rytmehjelp for å bidra til applausen. Markus Wisth Edvardsen er trollmannen med tangenter, strenger – og med en liten «boks». I teaterimpro fargelegger han følelser og handlinger musikalsk. Impromiljøet i Trondheim er hjemmebanen, men under Teaterdagene imponerte han både under finalen i NM i teatersport og under Maestro i dølabyen Lillehammer.
BOKSEN SOM GIR DEG LYST TIL Å KLAPPE
-Aller først til denne lille boksen. Den som får folk til å klappe?
-Du tenker på stompboxen; en liten treboks med jackhull som man får en basstrommelyd ut av. Den fungerer veldig godt for å legge noe perkussivt i bunnen av lydbilde. Og hvis man bruker den får man en tydeligere puls i musikken som er lett å klappe til. I impro der publikum er involverte i det som skjer med å rope forslag og den slags, så man får enda en kilde til medvirkning om man får publikum til å klappe.
-Så da skjønner vi hvorfor vi klapper, kanskje. Men du har jo mye mer å spille på?
-Når jeg spiller til impro bruker jeg litt forskjellige instrumenter; hovedsakelig keyboard og gitar. Keyboardet har mange ulike lyder for jeg har et bredt spekter av stemninger og sjangere tilgjengelig. Kassegitaren går igjennom et brett med effektpedaler, så jeg har mange ulike alternativer der og, sier Markus.
NARVIKGUTTEN SOM SPILTE SEG TIL JOBBER
Markus Wisth Edvardsen høster ros for jobben han gjør for impromiljøene. Men det er ikke bare i disse miljøene han gleder andre med musikk, han gleder både ung og gammel – med kulturell skolesekken og ditto spaserstokk.
-Publikum er ganske så forskjellig i alder, men det er ganske likt hva som fungerer i slike sammenhenger. Begge aldersgrupper setter pris på et godt show!
-Litt om deg selv: du er fra Narvik. Kan du da ha unngått å spille i band?
-Neida, jeg begynte tidlig å spille i band i Narvik, både sammen med kompiser og med medelever på musikklinja på videregående. Musikklinja på Solhaugen (dessverre nedlagt nå) var et viktig steg på veien for meg i det å begynne å samarbeide musikalsk med andre.
-Musikken ble levevei?
-Veien ble til litt mens jeg gikk etter jeg flytta til Trondheim. Jeg jobba på Antikvatiatet Musikkafé og Bokbar, der jeg også kom i kontakt med impromiljøet i Trondheim for første gang, og etter noen år måtte jeg spørre om mer og mer fri til jeg plutselig var mer enn nok opptatt med musikkprosjekter. Forresten; en takk til Carsten for fleksibiliteten der!
IMPROVISASJON MED OG UTEN SKUESPILLERE
-Skal det stor musikalsk fantasi for å hjelpe improaktører?
–Musikken hjelper i stor grad improaktørene på scenen, men improaktørene hjelper meg også. Inspirasjonen går begge veier, og man jobber sammen i et ensemble der alle kan kommer med bud. Jeg improviserer uten skuespillere også, men ikke like ofte på scenen. Jeg setter stor pris på å improvisere sammen med andre musikere – jamming. Da er det rent musikalske idéer man utveksler, i stedet for at musikken er en del av en annen helhet. Det er veldig gøy med musikk for musikkens del også.
-Er det noen sjangere som det er lettere å lydlegge enn andre?
-Absolutt! I improteatersammenheng etterligner jeg musikkbruken i film, der man kan underbygge eller kontrastere handlingen som skjer. Musikklisjéer fra Hollywood er et veldig effektivt virkemiddel, og det er nok sjangerene som har de tydeligste lydreferansene som er lettest å lydlegge. Eksempelvis romanse med lyst piano, skrekkfilm med dissonante spenningslyder, science fiction med flytende synth eller western med røff gitar. Det er ingen regler på hvordan man skal lydlegge en gitt sjanger, og man kan oppnå mye bra med å bryte med det som forventes, men det gir skuespillerne mye å bli styrket av lyden rundt seg på en måte de forventer.
-Hva ville impro vært uten lydhjelp?
-Impro uten lydhjelp ville fremdeles vært impro. Mange scener har godt av total mangel på musikk, men da er det desto mer kraftfullt at musikken kommer tilbake igjen. Impro helt uten musikk kan være en litt mer intellektuell øvelse, siden musikken ofte fungerer som en snarvei til følelsene våre.
-Jeg synes musikk til improteater er noe av det mest spennende som finnes, så om du er musiker og vil ha en helt ny utfordring på både musikalsk og personlig plan anbefaler jeg å ta kontakt med en improgruppe nær deg for å prøve det ut. Om du er i Trondheimsområdet vil jeg oppfordre til å ta turen til Trykkeriet Scene, et ekte trøndersk impro-episenter.
TAKK OG TAKK
-Til slutt takke Norsk Amatørteaterforbud for en fantastisk helg på NM i Teatersport i Lillehammer tidligere i høst, det var en virkelig glede å få spille sammen med så mange nye improvisatører fra hele landet!
Takken returneres i tusenfold!